|
 JULENEK
Å sette opp julenek til småfuglene er en forholdsvis ny skikk, men betydningen har trolig røtter tilbake til hedensk tid. Man trodde at vekst og grøde skyldtes åndenes virksomhet. Ganske sikkert trodde man også at kornet, som var så viktig for menneskene, hadde en iboende ånd. Under slåtten trakk denne seg tilbake til det siste hjørnet av åkeren, som altså fikk en spesiell betydning. Her ble de gjenstående aks til slutt samlet til et nek og gjemt til neste år; på den måten kunne bonden sikre seg selv og sine kraft til den kommende avling, som hans velferd var så avhengig av. Av dette kornet, kalt ”skurbonden” eller ”skurharran”, ble det bakt en kake – ”såkaken” - som ble satt på julebordet. Resten av neket ble bundet sammen og formet til et slags vesen som skulle legemliggjøre ”kornånden”. Helt frem til forrige århundre kjente man skikken med å kle seg ut som ”kornånd” og fungere som julenisse.
Det å reise kornneket midtvinters kjenner vi først fra 1700-tallet, selv om skikken sikkert er meget eldre, for vi vet at prestene forsøkte å hindre denne form for ”overtro”. Det var viktig at neket ble reist ved middagstid julaften; samtidig ”skjøt” man julen inn. Om man var sent ute med dette, risikerte man kommende år å få avlingen sent i hus. Spurv i neket før det var oppsatt, betydde dødsfall i familien. Men kom småfuglene straks det var oppe, ga de varsel om et godt kornår. Skjærer i neket betydde derimot dårlig avling, derfor passet mange på å jage skjærene vekk når juleneket ble reist.
Grunnen til at skikken med julenekene kom til byene også, hadde selvsagt ingenting med bondens bekymring for kornproduksjonen å gjøre. Nei da! Byfolkene hadde fått ideen fra alle de populære landlige julekortene med kretsende fugler rundt gyldne kornaks. Det kom flere og flere julenek i bygårdene i Kristiania, og i andre byer også. Skikken med julenek er i alle fall helt fra 1700-tallet. Til å begynne med var prestene svært skeptiske til skikken. Argumentet til kirkens menn var at tankegangen bak juleneket, kunne være overtroisk og dermed syndig. Skikken med innpakkede "ufornuftige" overraskelsesgaver i byene kom ikke før i mellomkrigstiden.
Ellers sørget man for å stelle godt med dyrene i juletiden. Da skulle man ikke drive jakt, og alle snarer skulle sikres for julehelgen. De dyrene som holdt til i fjøs og stall fikk sin ekstra rasjon av matmor, fordi julenatten angivelig var lengre enn andre netter. Hesten fikk mange steder en ølskvett og en dram i foret, mens kyrene kunne få en neve malt. Man nevnte navnet på hver enkelt ku under foringen og tilføyde: ”Net nå, i kveld er det julekveld!”. Mange mente at dyrene kunne snakke julenatten.
|